Du merker ikke egentlig hvor sulten du er før du slutter å gå. Du slipper ryggsekken, setter deg ned på en trebenk, og lukten fra kjøkkenet blir plutselig umulig å ignorere. Våte jakker henger nær ovnen, ryggsekker samler seg i hjørnet, og rommet fylles med stille samtale. Etter en lang dag med fotturer i Østerrike, føles det godt å sitte stille.
Å gå her handler ikke bare om avstand eller høydeforskjell. Det handler om dagens rytme. En jevn stigning, en rolig strekning av stien, deretter et enkelt måltid som på en eller annen måte smaker bedre enn det burde. Når vekten er av skuldrene og bena får en pause, føles alt komplett. Du går, du spiser, du hviler. Det er vanligvis nok å glede seg til i morgen.